En jul uten smør....

Jeg har nevnt det før, og mange med meg. 

Smørmangelen.

Siste nytt nå er at de skylder på kua. 

Ikke på lavkarbodietten.

De sier det er kumangel!

Hallo! Husker dere denne sangen?

♫♪♫ Kua mi, jeg takker deg - deilig melk du gir til meg ♫♪♫

Ingen strofe om meierismør i den sangen.

Nei - ingen lurer meg.

Så i går tok jeg turen til

Jeg er ikke glad i store varehus, 

så da kan dere jo tenke dere hvordan 

jeg greide meg på IKEA.

Men en ting fikk jeg med meg hjem - som redder jula.

Det BLIR nemlig julebakst.

MED karbohydrater.

59 gram.

Så det så!

Staken i vinduet.....

Så har det skjedd igjen.

Det skjedde i fjor også

Det skjedde i forfjor.

Hvert eneste år.

Noen tjuvstarter.

Alltid.

(ikke min altså. Lånt fra nett)

Skjønner?

Staken i vinduet.

Adventsstaken.

Eller stjerna.

Eller adventslysa.

Noen har tatt dem fram.

I dag.

En uke for tidlig.

Nei og nei.

Jeg sier bare: 

Sukk....

Fin søndag - med eller uten

for tidlige adventslys!

Ryddehjelp...

Nei og nei - her så det ikke bra ut,

synes mormorungen, 

etter onsdagens trefelling....

Bare å få det vekk.

Opp i skauen og vekk med det. 

 Ung arbeidskraft er bra å ha ♥

Sju slag og vel så det...

...tror jeg det blir plass til i 

kakeboksen 

som jeg har arva etter min mor. 

Hvor mange kaker bakte de egentlig før i tida?

Og er ikke denne kakeboksen innmari svær?

Høyde er på 25 cm. Noen høyere?

Jeg har ikke brukt den før, men vurderer i år.

Hvis jeg får tak i nok smør da.....

Furu er ut....

Jeg leste her en dag... 

om hva det verste folk visste 

når det gjaldt møbelmote gjennom tidene var.

Et av svarene var: 

Jeg blir kvalm når jeg ser furumøbler.

Sukk.

Da er det noen som ikke kan komme til meg. 

På grunn av kvalme. 

Det er fremdeles furu i hus. 

Men vi klarer oss og lever allikevel.

Men i dag er det en merkedag.

Furua er vekk.

Furua som hadde vokst seg kjempediger 

og slapp kongler i hue på folk 

når vi satt ute og koste oss i sola.

Det var nesten så hver og en fikk utdelt hjelm.

Dette er bare toppen. 

Under var det en laaaaang stamme.

Slutt på furua. 

Slutt på kongler. 

Godt skogen er i nærheten 

hvis jeg kommer til å savne å få kongler i hue. 

Da tar jeg meg bare en tur dit.

Mye ved da. 

Og litt av en jobb å gjøre restene om til dette:

Sånn fyres det nemlig med her i huset.

Heldige meg.....

som kan:

1.

Uhemma skryte av første forståelige tegning 

av mormorungen. 

Ja det er sant - ho har tegna sjæl i barnehagen:

Dette er et selvportrett. 

Jeg ser jo at håret kanskje er litt lengre enn i virkeligheten, 

men litt kunstnerisk frihet er lov. 

Ser man nøye etter, er det en grønn veske på armen. 

Dette er forklart av kunstneren selv.

2.

som har:

anledning til å hente 

en hoppende glad mormorunge i barnehagen

3.

som blir:

underholdt med sang og latter i bilen!

Med liten fare for å gjenta meg sjøl:

Heldige meg 

♥

Gamle votter ruster ikke...

Jeg fant, jeg fant!

Det er ikke jeg som har strikka dem. 

Jeg strikka ikke så mye på 70-tallet med små barn i hus.

Det er nok en svigerinne som står for disse. 

Jeg er imponert over håndarbeidet, særlig de som er brodert på.

Disse passer mormorungen 

♥

Ikke alle som kan gå i barnehagen 

med votter merka med sin mammas navn!