Trening

Å være med i et sangkor er også trening. På høyt nivå vil jeg påstå. Et sangseminar over 2 dager blir man sliten av. Men man blir også glad! 

Hvis noen tror man bare synger, så er det feil.

Oppvarmingsøvelsene kan være veldig krevende – og morsomme.

Ansiktsbevegelsene, hvor vi prøver å trekke huden godt ut så vi ser ut som 20-åringer alle sammen er et festlig syn. Også der vi prøver å dra ansiktet sammen så vi ser ut som nærmere 100.
 

Vi finner punkter i ansiktet vi ikke visste vi hadde. Ved siden av øra er det noe som åpner seg når vi gaper høyt. Hever vi øyenbryna blir det ekstra fin klang. Oppe i ganen sitter det noen punkter ikke alle vet at de har.

Men så er det magen da. Den får vi virkelig testa ut at vi har. Pusting foregår nemlig med maaaagen. Den skal helst skyves godt ut så alle ser den. Og så puster vi ut på en lang sssssssssss… Uten å spytte på personen foran. Utfordrende – absolutt.

Den beste delen av oppvarming på seminaret var ryggmassasje. Vi står på rekker og masserer hverandre. Litt av et syn. Men utrolig behagelig.

Kan korsang bli en idrett tro?

Men nå – toget venter. Mormor skal nemlig inn til hovedstaden og hente mormorungen i barnehagen! Gleder seg! Gleder seg også til i kveld, for ho skal få se på teaterstykke før premiere. Heldige mormora!

Med sang...

....blir alle sorger små, med sang du kraft igjen skal få
med sang blir himlen lys og blå og jager bort alle sorger små ♪♫♪

Jadda – jeg har vært på sangseminar noen timer denne lørdagen.
Sangkor er jo min hobby nr. 1. 

Siden det koret jeg nå er med i fyllte 100 år 11. januar i år, så skal det markeres med en jubileumskonsert og vi må øøøøøve… Skikkelig.
Jeg har ikke vært med i koret fra starten av… men ¼ av korets levetid + litt til har jeg vært med ja.

Vi lærte masse i dag og havna flere ganger i pitch (eller pitsj, aner ikke åssen det skrives). Artig ord som den nye, unge dirigenten vår bruker. Jeg lærte altså ikke bare sang i dag og men også et nytt ord!  Aldri for gammel til å lære!

Vårt nye øvingslokalet vårt ligger i Gamlebyen og er et menighetshus. Men vi er ikke menighetskor, bare så det er sagt…

Ved inngangen til Gamlebyen står dette skiltet:

Det er fordi det er mange ender der.

På veggen i øvingslokalet henger dette bildet:

Det er fordi det som sagt er et meninghetshus..

Det er første gang jeg har sett en engel som er and. 

I tillegg tror jeg jamen den flyr rundt med en haug med sanger og noter.

Vi øvde bl.a. på ABBAS  ”Mamma Mia”. Ikke rart hovedpersonen på bildet her ser litt oppgitt ut. Det kan også være anden som forvirrer han litt. Eller de andre dyra.

God hælj! Sangseminaret fortsetter for øvrig i morra ♪♫♪

Pugging

Jeg er fremdeles ikke ferdig med det temaet fant jeg ut. Når jeg tenker meg om er det mye som ble pugga da jeg gikk på skolen. 

Den første skolen jeg gikk på var Vålerenga.  Ærverdige Vålerenga skole ja – heldige meg. Synes jeg nå. Jeg var vel ikke så begeistra alltid den gangen. Jeg var i det siste kullet på Vålerenga som gikk folkeskolen.

Det sies på folkemunne at 7 års utdanning ved Vålerenga college er jamngodt med høyere utdannelse. Det klamrer jeg meg godt til!

Vår ”frøken” så ut som hun hadde fylt minst 80 år. Hun var vel kanskje den gang på min alder i dag… Hun var ekstremt opptatt av at vi skulle lære oss å regne. Det het ikke matte den gang, det het regning. Enkelt og greit.

Jeg vil påstå at jeg kan ganske godt det grunnleggende i regning takket være henne. Særlig brøk. Hun hang en dukke opp ned i klasserommet ved tavla for at vi skulle lære at: 

Når man deler en brøk med en annen brøk, så snur man den andre brøken på hodet. 

Nå deler jeg ikke daglig brøk da, men kjekt å kunne hvis jeg skulle komme opp i en sånn situasjon.

(Jeg må jo også tilføye, hvis dette kan virke skrytende... at jeg droppa å hjelpe til med lekser når ungene i heimen kom til høyere matteundanning, med grafer og alt andre greier. Da fikk de greie seg sjøl ja)

Hun var også ekstremt opptatt av rettskrivning. Hadde hun nå sett at det er lov å skrive nesten som man vil (sjampanje, jus, bæikon… det siste er jeg ikke helt sikker på da, men kom ikke på mer i farta) – ja da hadde hun snudd seg i sin grav. Det hadde hun også gjort hvis noen sa skjino eller skjole.  Vi ble trua til å snakke og skrive riktig. 

En setning som vi måtte pugge og som sitter enda er: 

i-en og y-en gikk til byen, så møtte de j-en ,  men ville ikke se’en.   

Så hvis hun hadde sett at jeg skrev ordet skjino, ja da altså… da hadde det blitt dobbelt rotasjon der nede. Eller oppe. Tror hun er oppe. Hun var veldig kristen.   

Så i og y har ikke lov å være ved siden av j i et norsk ord. 

Men – det var ett unntak. For vi lærte nemlig også : Ingen regel uten unntak. 

Her gjaldt det ordet sjy. Det var lov. Men ikke sånn som på himmelen, men til sausebruk. Nemlig.

Utrolig hva man kan ha oppe i et hode?

God fredda! (ja det er lov å skrive åssen man vil her i bloggverdenen, tror ikke gamle frøken ser dette, vi hadde som sagt ikke data den gang, så der har jeg lært noe hun ikke kan!)

Når et legeme blir nedsenket i vann ...

… så blir man bløt er det sikkert mange som tenker. Og det stemmer jo.

Men noen ting måtte pugges på skolen før i tiden, og meningen var vel at det aldri kom til å forsvinne. 

Selv om jeg ikke daglig tenker på betydningen av setningen, så husker jeg:

Når et legeme blir nedsenket i vann så får legemet en oppdrift som er lik vekten av den fortrengte væskemengden.

Pugger de på skolen lenger tro? Salmevers f.eks.? Utrolig nyttig å kunne. Jeg kan neste hele Landstads reviderte...

Men - hvorfor denne pussige bloggoverskrift? (Ja for nå har jeg nemlig lært at jeg ikke kan skrive ”min tredje blogg” på overskriften i dag. Det blir jo feil.)

Jo det har seg sånn at jeg kom på denne setningen som har ligget i bakhodet fra sånn ca. 1968, fordi:

Min kropp er ikke lenger som den var. Det er på tide at den får litt trening. Litt mer enn koselige spaserturer og rydding ut og inn av oppvaskmaskin og vaskemaskin. Ryggen er ikke helt up to date for å si det sånn. Så endelig bestemte jeg meg for å starte på noe – og valget falt på Vanngymping. Eller vannaerobic som det også kalles.

Nå synes noen kanskje jeg hermer vel mye etter Tuvauniverset. Tuva går jo på babysvømming og det er lagt ut mange bilder fra hennes opphold i vannet. Jeg lover, kors på halsen og alt det der: Det blir aldri bilde fra mormorsvømming! 

Jeg har fått full oppbacking fra heimen. Det er betryggende. Jeg fikk riktignok følgende spørsmål fra mannen: Har du badedrakt som passer? Hrmffff… Ja for tenk, det hadde jeg. Jeg forsto jo godt spørsmålet , for når man har en kropp som ser sånn ut:

..... så er det jo ikke lett å få badedrakt i rett størrelse. 

Det var påbudt med badehette, men siden jeg gikk på Vanngymping for ca. 10 år siden også, så hadde jeg tatt vare på badehetten fra den gang. Man kaster jo ikke noe som kan brukes senere, gjør man vel? Det er en meget kledelig badehette, laget i stoff og den er tettsittende.

Jeg er for øvrig veldig glad for at det ikke var påbudt med svømmeføtter og dykkemaske. Det skulle tatt seg ut!

Men fantastisk opplevelse ble det - moro også (og da lurer jeg litt... for han i Puls sier at det ikke skal være moro å trene de første gangene.... hmmm... jaja, han om det sier jeg bare)

Takk for meg for i dag! Og ille koselig med kommentarer altså. Har til og med fått av sjælveste Pia. Veldig hyggelig å få en oppmuntring fra en veteran til en nybegynner! Sænk ju!!

 

Min andre blogg...

Jeg må innrømme en ting. I hvert fall en ting i dag. 

Etter jeg hadde oppretta bloggen min i går så tenkte jeg: Gurimalla – hva har jeg gjort? Er ikke jeg for gammel til å skrive blogg? Kjenner jeg virkelig noen i min omgangskrets som skriver blogg? Ja jeg ser selvfølgelig bort fra Tuvauniverset da. Det er jo en ordentlig fin blogg hvor jeg kan følge med barnebarnets utvikling.  Men jeg lissom – hva har jeg ute i bloggverdenen å gjøre? 

Men så tenkte jeg – hva er forskjellen på hjemmeside og blogg? Det het hjemmesider før i tiden. Jeg har nemlig vært med på denne datautvklingen fra tidenes morgen.

Jeg må rett og slett tilbake litt i tid i dag også kjenner jeg. Tilbake til 1977, da jeg fikk jobb som sekretær i  et ingeniørfirma. Rådgivende ingeniører i elektro.  Jeg ante ikke hva de drev med, men jeg skulle nå skrive på skrivemaskin og det kunne jeg jo! Men denne var elektrisk... Det gikk i rasende fart. Da jeg skulle sette inn arket i skrivemaskinen for første gang, trykte jeg så hardt på den mateknappen at det snurra seg helt rundt og kom ut igjen. Det sto noen og kikka på ja. Det var min første dag på jobben og de lurte nok på om jeg greide å skrive. Men da arket endelig var på plass, så trykka jeg så hardt på tastaturet at det ble flere bokstaver i hvert ord som ikke skulle være der. De andre sto fremdeles og så på.

Den gang var det ikke kopimaskiner heller. Man måtte skrive med blåpapir i mellom arkene. Brevene som skulle skrives var det minst 4 som skulle ha kopi av. Så retting av en feil bokstav tok jo en stund kan du si. Først viske ut med viskelær som så ut som en blyant. Den hadde en kost i enden, for at man ikke skulle få for mye viskelær nede i det elektriske greiene. Men man måtte jo viske ut på kopiene også, og etterpå måtte man lirke inn en og en kopi og finne akkurat der den bokstaven skulle være. Det hendte den kom opp i lufta. Da var det på’n igjen. Å skrive et brev tok sin tid ja!

Men så kom datatiden. Du store all verden. Ikke skjønte jeg hva jeg skulle bruke en datamaskin til, men jeg ble nå sendt på kurs, sammen med en av ingeniørene. Jeg skulle lære WP. Det var et tekstbehandlingsprogram som het Word Perfect. Ingeniøren skulle lære DOS. Ja det var driftsoperativsystemet.  Jeg forsto ikke mye den første kurskvelden, men noe hadde jeg jo lært og det var demonstrasjon med kolleger bak ryggen.  Dataskjermen var liten og veldig grå. Jeg skrev noen linjer som et eksempel og viste at det jeg skrev  kunne lagres. De andre bare så på meg. Lagres? Ja, det var bare å trykke på F7-tasten, svare Y på Yes og skrive et navn. Men før der måtte jeg lage et Directory. Det heter visst mappe nå. Stolt og fornøyd viste jeg fram det jeg hadde lært, og greide til og med å finne det igjen. De var imponerte!

Så var det ingeniøren sin tur. Han hadde lært DOS. Hvis man sto i C: og skrev del*.* så kunne man slette ting. Han skulle demonstrere han også. Han hadde vel ikke tenkt å trykke på Y for Yes, men han gjorde kort prosess. Han sletta alt som lå på C. Det var ikke bra. Men heldigvis – det fantes folk som hadde greie på sånt, så vi fikk tilbake ting igjen. De bak ryggen var ikke fullt så imponerte!

Jeg må innrømme en ting til på slutten. Når jeg tenker på dette, føler jeg meg gammel. Men jeg er ikke så gammel. Jeg har enda ikke fylt 80. Ikke 70 heller. Hvis noen nå tror at jeg har fylt 60, så har jeg heller ikke det. Men jeg håper å oppleve de merkedagene, og jeg skal feire hver bursdag fram til det med brask og bram, for vi lever faktisk bare en gang. Og lever vi flere, så husker vi ikke noe av det. Punktum.

Dette ble et langt innlegg, jeg forstår at jeg har noe å jobbe med der. Tror ingen gidder å lese så lang avhandling.

Når det gjelder bloggoverskrift, ja – jeg skal skjerpe meg og bli litt mer fantasifull! Og bilder? I morra, i morra – men ikke i dag! 

Ha en fin kveld!

Inger

Min første blogg...

Ja – da er også jeg i gang da. Med blogging. Jøss!

For 2 år siden ante jeg ikke hva blogg var.  Men etter jeg begynte å følge med på barnebarnbloggen (Tuvauniverset) så har jeg blitt rimelig godt kjent med blogging ja!

En mormorblogg kan vel ikke trekke mange lesere, men det er da heller ikke meninga. Ikke i første omgang i hvertfall!

Og hva i huleste skal jeg skrive om???

Jeg kan jo skrive at jeg er en racer på tastaturet.  Jeg kan skrive i blinde. Utrolig praktisk.
Touch-metoden jeg lærte på Grünerløkka kommunale handelsskole i 1969 sitter spikra. Nå kalles jo Grünerløkka for Løkka, litt mer in-sted enn det var den gangen.  Det fantes heller ingen PC’er den gangen. Ikke Mac heller. Heller ingen Iphone.  I tilfelle noen lurte på det. Skrivemaskin derimot, uten rettetast og kulehode, det fantes! Den var langt fra elektrisk. Den var manuell ja. Og det sa faktisk Pling hver gang man skifta linje!  Ikke mye ro i klassen under en skrivemaskintime nei!

Stenografi som jeg faktisk i all beskjedenhet kan si at jeg den gangen også var en racer på, det har gått i glemmeboka. Men du verden, jeg kan ta det opp igjen! Jeg har jo fremdeles stenografibøkene fra den gang, de ble aldri kasta.. de heller.  Mye er nemlig utrolig kjekt å ha!

Men hva skal jeg bruke stenografi til nå? Jeg fikk aldri brukt det i de 27 årene jeg jobba som sekretær. Stortinget er ikke i Fredrikstad-distriktet. Der brukes det kanskje enda. Og i rettsaler kanskje?
Finnes forresten det faget enda? Jeg undres….

Men den EGENTLIGE grunnen til at jeg begynner å blogge – hvis noen lurer på det , man vet jo aldri i denne bloggverdenen, jo det er:

Da kan jeg ta flere enn 1 lodd på Give-Away! Jippi! Jeg har til nå sneket meg inn noen steder og kun fått tatt 1 lodd, fordi jeg ikke har egen blogg. Nå kan jeg få:

1 lodd hvis jeg kommenterer
2 lodd hvis jeg kommenterer og linker (ja jeg skal lære meg det, bare vent..)
3 lodd hvis jeg kommenterer og linker og legger meg som følger (det skal jeg også finne ut av..)
4 lodd hvis jeg kommenterer og linker og legger meg som følger og sikkert finner på noe annet

Og DA snakker vi virkelig om stor odds! Johooooo!

Takk for i dag – dette var mitt første innlegg.  Første blogg er for øvrig uten bilder. 

Men jeg lover - det skal komme bilder etterhvert. 

Over og ut. Eller Bravo eller hva det kalles…