mandag 28. februar 2011

Takketale


Det var Oscar-utdeling i natt. Jeg  så ikke på det. Jeg går ut fra at det var mange takketaler.

Jeg føler for å takke veldig i dag. Det er så mange koselige kommentarer på bloggen min, og jeg blir faktisk rørt. Så jeg må takke, med en liten tåre i øyekroken.  (Jeg hikster og hulker ikke altså, det sto han Petter for i går. Jamen var han menneske han også!)
Men tilbake til bloggen.  Jeg har nå, etter 31 innlegg, hele 14 følgere! Og mange som følger uten å være ”følger”.

Jeg har nemlig funnet ut at man kan gå inn på Statistikk på sin egen blogg! Man kan jo se hvor mange som har vært innom! Og enda artigere – man kan se fra hvilke land de er også! (Ja dette er sikkert naturlig for dem som er rutinerte bloggere, men for meg som er fersk var det overraskende!)

Jeg ble nesten stum da jeg så alle disse som har besøkt meg:

Norge:  2212, Nederland: 13, USA: 10, Sverige: 6,  Danmark : 3, Spania: 2, India: 2, Italia : 2, Singapore: 2, Australia : 1

Gurimalla sier jeg altså! (men lurær ille på om alle har skjønt hva jeg skriver om da....)

Herved sier jeg :

På norsk: Takk, på nederlandsk: Dankzij, på USA-sk : Thank you, på svensk: Tack, på dansk: Tak, på spansk: Gracias, på indisk (hindi) : धन्यवाद, på italiensk: Grazie, på Singaporsk (her ble jeg litt i tvil, men det bor mange kinesere der):  , på australsk: Thank you (her er det også flere språk, men det enkleste er ofte det beste)

♥ -lig takk til alle sammen!(snufs)

søndag 27. februar 2011

Barneskirenn


Nå er jeg sliten altså. Går det an å bli sliten av å se på Ski-VM? 

Der leda han fra Canada i lange tider – og så vant vi! Ja for det var jo VI som vant? Norge – heia vårs!

Må bare legge ved et bilde fra den gang min skikarriere var på topp. Hadde gått på skiskole på Etterstad – i bratteste bakker du kan tenke deg! Bakkene i Kollen er ingen ting i forhold til den bakken her!



Puh... jeg spenner på meg broddene og går en liten tur... for å roe ned etter en skikkelig tøff innspurt!

lørdag 26. februar 2011

Tog og signalfeil


I går gikk jo togturen igjen til Oslo. I disse VM-tider var vi spente på om det var fullt på toget, men det var ikke noe problem. Kanskje fordi de største øvelsene ikke har starta enda. Det som var ekstraordinært var utdeling av GRATIS Kvikk-Lunsj! Eller nøtter. Det likte vi!


Så var det hjemturen da. Det var plutselig blitt signalfeil i Moss, og noen tog var innstilt. Det ble visst satt opp busser eller taxi. Vi håpa de skulle greie å fikse feilen før vi vendte nesa hjemover.

Toget var i rute. Vi fant oss kjempefin sitteplass i Meny-vogna. Der er det flotte sofaer og stoler og bord. Og fin disk hvor man kan handle. Men det var ingen bak disken da, så den var vel stengt.

Over meg satt igjen en mann med PC… Yngre utgave enn tidligere kabalmann, hvis noen husker det innlegget. Han her hadde propper i øra og spilte musikk fra Ipod samtidig som han var på nett. Jeg måtte jo kikke. Var det kabal? Nei, denne gang var det Facebook og det er jo helt naturlig så det undra jeg meg ikke over.

Da toget hadde kjørt et stykke, kom det en gjennomtrengende lyd i kupéen. Pipelyd – veldig høy frekvens. Hvor høy aner jeg ikke, men høy. Sånn røykvarslerhøy, men ustoppelig. Altså – ingen piiiip – piiip – piiiiip, men piiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip – hele tida.

Det begynte å bli litt heavy å ha den lyden i øra. Mannen med PC’en tok ut høyttalerne i øra og sa: "Oi – jeg trodde det var inne i øret mitt bare, men det var det ikke". Så han skyndte seg å sette inn musikken i øret igjen. Det hjalp sikkert masse.

Det begynte å bli plagsomt med den lyden. Signalfeil i Moss kunne da ikke gjøre at det ble signalpip inne i toget??

Konduktøren kom inn døra. En staut voksen kar. Ligna litt på en bestemt politimann. Han så undrende ut i blikket da han entret vår kupé. "Er det bare her det piper?" sa jeg. 
"Ja det er det" sa konduktøren. "Dette går ikke. Her kan dere jo ikke sitte!"

Han strenet bak disken der det ikke sto noen og solgte noen ting. Det var en kaffemaskin som lyste. Han trykte på knapper og ordna og greide. Så litt desperat ut. Tror ikke han likte lyden heller. 

Så kom det et lite smell. Mannen over meg løfta opp PC’en sin og smalt den i bordet. "Sånn", sa han – "det var fra denne det pep". Men det så ikke konduktøren. Samtidig fikk han nemlig slått av alt lys på kaffemaskinen. "Sånn" sa han også.

Mannen med PC’en var igjen tilbake i sin musikk- og facebook-verden og konduktøren var glad han fant feilen. Han fikk faktisk et enda mer autoritært utseende. Nesa kom faktisk enda høyere opp i været. Dagen ble perfekt for han!

Og signalfeilene var vekk. Vi måtte ikke ta verken buss eller taxi fra Moss.

fredag 25. februar 2011

Teknisk museum!

Teknisk museum var nesten fast søndagstur da jeg vokste opp. Det lå nemlig da rett nedi gata fra der jeg bodde. Det var alltid like spennende!

I dag har jeg vært i Oslo! På Ski-VM? Nei - Teknisk Museum! Jeg har vært gjesteblogger hos Tuvauniverset i dag, så hvis noen har lyst til å se hvordan dagen min har vært så kikk her:

Go' hælj!

torsdag 24. februar 2011

Hurra!

Eldstemannen i hus har i dag vokst og blitt 1 år eldre! 



Sånt blir det kake av! Gratulerer med dagen ♥

onsdag 23. februar 2011

1 krone


Før i tida fikk man mye for 1 krone.
Krone-is kosta faktisk 1 krone. En gang. 
Og man fikk veldig mange sukkertøy for 1 krone. Eller knekk. I et kremmerhus på en pinne. Det ble solgt i en kiosk ved Vålerenga skole husker jeg.

På hyttetur i min ungdom var det en dame som drev kiosk hjemme i sitt eget lille hus. Der kunne man bl.a. kjøpe pølse i brød. Det het vel egentlig rundstykke, men vi sa pølse i brød. Hvis ikke damen hadde åpent, eller det var så sent at hun faktisk hadde lagt seg, så banka vi bare på ruta. Damen sto da opp. Og kokte selvfølgelig pølser mens vi venta. En gang hadde hun ikke flere rundstykker igjen, men vi kunne få kneippbrødskive rundt pølsa. Men da måtte vi betale 1 krone for den. Det var bra fortjeneste, for hele brødet kosta sikkert ikke mer enn 1 krone det heller. Ikke rart i at damen sto opp og var nesten like blid!

I dag har jeg snakka med Tele2. De så at jeg hadde en ”gammel” mobil og lurte på om jeg var fornøyd med den. Jo da – jeg er fornøyd. Jeg kan både ringe og svare og sende meldinger og bildemeldinger og ta bilder. Nok for meg. Kan til og med komme meg på internett, selv om det tar litt tid og koster litt.

Men damen fra Tele2 sa de hadde nå et kjempetilbud på nyere telefon til meg. Samme merke, men med mye bedre kamera. Den kosta bare 1 krone! Billig. Jeg spurte om abonnement. 
Det var bare 99 kroner pr. måned. I minst 12 måneder. Billig. 
Jeg spurte hva jeg betaler nå. Jeg innrømmer at jeg ikke alltid er så flink til å følge med på det der. 
Damen sa: Nå betaler du 0 kroner. Altså null kroner. Det var lite. Det var faktisk ingen ting!

Så med mine kunnskaper i hoderegning (ja jeg hadde faktisk eget fag som het hoderegning på Handelsskolen) – så takka jeg nei. Jeg tror jeg tok et fornuftig valg. Denne gangen i hvert fall!

tirsdag 22. februar 2011

Fin på sveisen

Et blikk i speilet på morgenen – og jeg ble igjen satt tilbake i tid. 
Denne gangen gjelder det sveis. Mye kan sies om sveiser.   

Noen kommentarer på sveiser sitter fast i hodet. ”Så fin du er på sveisen” var det en som sa til et av mine barn i barnehagen en gang. Koselig uttrykk som jeg har tatt med meg. 

En av mine barn sa også engang til meg: "Mamma – i ditt hår kan en fugl bo uten at du merker det". Også en koselig kommentar som jeg har tatt med meg. 
Nå skal det sies at mitt hår har variert veldig gjennom åras løp. Fra å være helt flatt til å ha masse krøller, til igjen bli flatt, få masse krøller, og så litt fall. Alt uten tekniske hjelpemidler. Aldri tatt en permanent. Men farge har det blitt, men bare i ettervekst altså, det grå får aldri lov å vokse mer enn bitte litt.

En annen artig kommentar jeg hørte av en kollega en gang, var da en annen mannlig kollega kom fra frisøren: "Har du senka øra?"sa han. Ja det kunne jo se sånn ut! Når en mann med kort hår har litt hår over øra og kommer tilbake fra frisør så ser det faktisk ut som han har senka øra. Har dere tenkt på det? Se etter heretter….

Nå må jeg komme til poenget da. Da jeg var liten var det ikke mange turene til frisøren jeg fikk. Mamma ordna sveisen. Den var ikke så veldig avansert, men grei nok. En stor sløyfe på toppen ble jo alltid prikken over i’en!

Så skulle jeg konfirmeres. Da var det frisørtime som gjaldt. Det var én frisørsalong på Etterstadsletta, og der hadde min mor bestilt time. Jeg fikk med meg penger. Det var en ganske stor kostnad å gå til frisøren den gangen også ja.

Men – så hadde det seg sånn at min venninne hadde ei eldre søster. Som hadde lyst til å bli frisør. Fristelsen ble for stor. Hvis hun ordna håret mitt så kunne jeg jo spare penger. Jeg kunne faktisk beholde dem sjøl.  Jeg trengte jo ikke fortelle det til mamma, gjorde jeg vel?
Så jeg gikk av gårde, liksom ned til frisøren, men gikk inn i en annen blokk. Der ventet gratisfrisøren. Det ble tupering så det holdt. Oppsatt hår var veldig på moten. Man skulle helst ha en brødskalk inni også, men det ble det heldigvis ikke noe snakk om.

Sveisen ble spesiell. Men jeg måtte si at jeg var fin syns jeg. Jeg var også veldig fin da – på den ene siden. Sveisen var veldig skeiv. Mamma ble ikke blid, hun hadde tenkt å ringe til friserdama og klage. Da måtte jeg si som det var, og mamma fikk jo alle pengene tilbake. Det er en av de få gangene jeg så min mor litt irritert.

Jeg ble konfirmert! Og her kan dere se hvor fin jeg var på sveisen:


Spesiell var den, det innrømmer jeg jo. Og det kunne faktisk bodd en fugl inni der, på høyre side..




Antrekket mitt derimot var perfekt! Bare synd at det ikke har blitt tatt vare på. Min datter i Tuvauniverset hadde nok ønska jeg hadde også det på loftet.Det var kjole og kåpe i brokadelignende stoff, hvite kjørehansker og sko med gull på! Årstall: 1968 ja!

Go' tirsdag, uansett hårsveis!

mandag 21. februar 2011

Kommentering


Huset vi bor i har et digert loft. Et loft som har blitt fylt opp i åras løp. Det skal nå bli rom der oppe. Luke i taket og gardintrapp er nå erstattet med trapp man kan gå i uten å måtte skjelve i knærne. Og den tunge, men artige jobben med å rydde har foregått en stund.

I en gammel koffert fant jeg i går en haug med gamle skolebøker. Mine skolebøker ja. En norskbok fra realskolen lyste mot meg. Norsk stil! Fra slutten på 60-tallet!

En av oppgavene var:  ”Kommenter et dikt du liker godt”.  
Jeg er jo oppvokst på østkanten i Oslo, og min far var veldig glad i Rudolf Nilsen, og det ble jeg også. Han er en av mine yndlingsdiktere.

Nå skal jeg ikke gjengi hele stilen her da… men diktet jeg valgte het ”Fedreland” og jeg skrev først hele diktet (smart, for da ble det mange ord, og stilen skulle jo være på et visst antall ord. Der fikk jeg mye gratis!)

Så var det kommenteringa. Den var også faktisk ganske lang.

Til slutt kommer lærerens kommentar og karakter (med rød skrift selvfølgelig).
Og se her hva han tillot seg å skrive som kommentar:


Hallo!!!! Nesten kommentere dikt sa læreren! Jeg kommenterte jo! Hrmffff… Makan til frekk fyr!
Hva mente han med det da? Jeg reagerte ikke den gangen - så vel bare på karakter og var fornøyd...

Men , etter sånn ca. drøyt FØRTI ÅR kom reaksjonen! Hællemåne... best for han at han ikke tilgjengelig lenger! (R.I.P.)