På 60-tallet synes jeg de på 60 var gamle.
Stakkars.
Det var sikkert ikke noe gøy å ha bursdag heller.
Det ble sikkert bare fyrstekake, mokkabønner
og en kopp kaffe.
Og stille prat rundt bordet.
Om været og sånt.
Jeg tok feil.
Kort (jeg mener egentlig lang, for det ble det)
oppsummering av en 60-års fest jeg
aldri kommer til å glemme:
1.
Jeg visste ikke hva jeg skulle ha på meg.
Det er jo typisk for damer.
Da tok jeg rett og slett noe gammalt,
som passa til et lokale fra 1731.
For øvrig den eldste bygningen i Gamlebyen.
Slaveriet.
2.
Det var nok mat.
Det var nok drikke.
Å lage etiketter til karafler var smart.
3-liters kartonger var importert over grensa.
(Jada - i flere omganger,
hvis det skulle være en toller som leser.
Alt gikk rett for seg).
At det kanskje utover kvelden ikke var
direkte kartong-/karafell-match gjorde ikke noe.
Vin var vin.
3.
Det var fyr på peisen.
4.
Det var gaver i fleng.
Men da selveste hovedgaven kom -
introdusert av nydelig personlig
sang av bl.a. yngstedatter...
... da ble det tårer og smil...
og jeg ble stum i noen minutter...
I hele mitt liv har jeg ønska meg dette..
så de synes nok det var på tide,
alle de som ga meg denne gaven:
Ja - det er sant. Et PIANO!!!
Nå skal det læres.
Jeg sier som Pippi:
Det har jeg aldri prøvd før,
men det skal jeg helt sikkert greie!
Og det er håp - jeg tror det:
Det følger med bruksanvisning.
Det er elektrisk, med nydelig klang.
Det trenger ikke stemmes.
Jeg kommer til å få bruk for høretelefoner i starten,
så det ikke blir for mange naboklager....
Konklusjon:
Det er herlig å bli 60!
Og er det noe jeg er rik på,
så er det en fantastisk familie
og fantastiske venner
♥
