...rundt i mange hjem.
Skrekk- og stresshistorier om å stryke
linskjorter til bunad
har jeg hørt i mange år.
Men siden jeg i 18 år har hatt
bomullsskjorte til min Oslobunad,
har jeg ikke skjønt verken skrekk eller stress.
(gammel og ny side ved side...)
Men tidene forandrer seg.
Lin er også nå her i hus.
Ny.
Med broderi.
Hurra!
Jeg har hørt at døtre går til mødrene for å få skjortene strøket.
Hvis jeg hadde vært med i mesterskap
i stryking, hadde jeg
strøket glatt.
Her er det ingen døtre som kommer for å få strykehjelp.
Her er det motsatt.
Takk til yngstedattera.
Ny skjorte skal på i morra.
Hurra!
P.S.
Og hva skjer egentlig hvis
ikke skjorta er bra nok strøket?
Ingen ting!