...hvordan min mamma hadde det - i 1922.
Den gang hun var 5 år.
Den gang hun og en storesøster skulle på
en sommerferie som varte hele livet.
Den gang bestefar og mormor
bestemte seg for å "gi bort"
2 av barna sine.
De gangene jeg spurta mamma hvordan
det var der oppe i nord,
snakket hun mest om trappa.
Trappa opp til soverommene.
Trappa, som var så bratt.
Trappa som hun aldri glemte,
enda hun var 5 år da hun dro derfra...
Den var som beskrevet...
like bratt...
Jeg velger å tro at mamma var
glad og spent den dagen de reiste...
Fortsettelse følger....