.. jeg
som er månegal.
Uttrykket månegal er min egen beskrivelse av meg sjøl.
Månen fascinerer mer og mer.
Og kroppen merker alltid når det er fullmåne.
Søvnen er nesten ikke tilstede.
Så da jeg satt klokka på vekking i natt
fordi jeg ville se på "blodmånen", så visste jeg innerst inne
at det ikke var nødvendig.
Forskning om søvn og fullmåne sier dette:
(googlet fram)
Kanskje kan mekanismen være en levning
fra fjerne tider da månefasene
kan ha vært
med på å synkronisere oppførselen vår,
spekulerer
forskerne.
Antageligvis er det også store forskjeller på
hvor vár ulike
mennesker er overfor månefasene.
Noen personer kan være svært følsomme,
skriver Cajochen og co i siste utgave av Current Biology.
Nå undrer de på hvor i kroppen
måneklokka kan sitte og hvordan den virker.
Men det kan bare framtidas forskning si noe om.
Ja hvem vet....
Det jeg ihvertfall vet er at månen
så sånn ut kl. 0418 i natt:
Og jeg vet at jeg aldri får sett den sånn igjen!
Jeg får vel neppe
svar på
hvor
i kroppen
den
måneklokka
sitter heller da.
Kjenner ikke no.
