torsdag 13. juni 2013

... skiftende vær...

... får'n si...

Disse to tror jeg hadde følgende diskusjon:


Høyre fugl:
Jasså... du søker ly i regnet og 
kosær æ med noen frø ....?

Venstre fugl:
Prekær du au.
Ær'nte no' gla' i det regnet forresten. 
Blir så bustete på sveisen....
(de snakker selvsagt østfoldsk)

Fuglekjennere der ute:
Ja - jeg har fuglebok og skal
finne ut hva disse heter.
Men er det noen som vet hva
de heter, 
sånn helt av seg sjøl?

tirsdag 11. juni 2013

... har gresshoppesønnen vært her?

hmmm....


Denne sangen lærte jeg på folkeskolen.
Denne sangen sitter i hodet enda.
Tror jeg.

En gresshoppefar og en gresshoppesønn
kom hoppende langs med en eng som var grønn
og plutselig så de en blussende valmue stå
med hodet på skrå
Og gresshoppesønnen så undrende opp
og ble så forelsket i valmuens topp
og prøvde forgjeves å gi den et kyss med et hopp

Men faren sa: La vær å ønsk deg større
hva oppnår du med det om jeg tør spørre?
Nei hvorfor være stor når man er lykkelig som liten
de fleste gikk det ille, som større være ville
så bare vær så stor som det naturlig er for kroppen
og ikke hig mot toppen, men stopp det siste hopp!

Men sønnen var ikke fornøyd med det der
først sto han og undret, litt gretten og tverr
så tenkte han: 
Nå skal jeg vise min far og min mor
at jeg har blitt stor!
Han gjorde et hopp  opp i toppen, men da
falt valmuens blussende kronblader av
og gresshoppesønnen falt også langt oppe derfra.
Og faren sa:Nå vil du kanskje tro meg
Det endte bare med du falt og slo deg!
Nei hvorfor være stor når man er lykkelig som liten
de fleste gikk det ille, som større være ville
så bare vær så stor som det naturlig er for kroppen
og ikke hig mot toppen, men stopp det siste hopp!

Moralen i visa den lyder som så:
Det gjelder for store, det gjelder for små
Du skal ikke hige mot høyder du ikke kan nå
nei pass heller på..
Forfenglighet volder bare besvær
Det gjelder oss alle, det gjelder enhver
å søke sin lykke i livet det sted hvor man er
Hva nytter det å hige opp i toppen
hvis hodet ingen føling har med kroppen?

Nei hvorfor være stor når man er lykkelig som liten
de fleste gikk det ille, som større være ville
så bare vær så stor som det naturlig er for kroppen
og ikke hig mot toppen, men stopp det siste hopp!

(og har du ikke lest om valmua mi, så finner du det her)


mandag 10. juni 2013

... teater i skogen...

Teater i selveste Hakkebakkeskogen!
Søndagens herlige utflukt.
Første spørsmål fra mormorunge før avreise:
Har dem popcorn der?
Nei - de har ikke popcorn i skogen sa jeg.
Vi skal i ordentlig skogen.
Eller egentlig en kjempestor park.

Kommer Reven?
Kommer Klatremus?
Kommer Bakergutten?
Kommer Bestemor Skogmus?
Kommer Brumlemann og alle de andre?
Kommer Elgen?

Ja... alle kommer.

Men først var det å rigge seg til i sola:


Og verdens fineste onkelkjæreste var med:


Reven var en rocka fyr 
på motorsykkel!


Klatremus var 
selvsagt i treet!


Teater var topp for liten og stor!

Fantastisk forestilling!

Og hjemme ble de første linjer på 
Pepperkakebakesangen sunget på denne måten:

Når en pepperkakebaker baker pepperbakekaker
tar han først en stekegryte og en kilometer mel....

Og så klart ble det popcorn.... litt forsinka :


Konklusjon:
Vi elsker teater!
Og popcorn!



søndag 9. juni 2013

.... vel overstått....

Det tok vel sånn ca. 14 dager.
Fra det første funnet:

27. mai.
Jeg skrev om den her



Min ene valmue.
Den skulle følges.
Jeg skulle være valmuejordmor.

3. juni ante jeg en åpning.
Og en farge.


Den holdt seg sånn noen dager.
Jeg trodde nesten stilken skulle knekke.

7. juni hadde det skjedd noe mer, plutselig:



8. juni - i går kveld
ante jeg at det skulle bli 
fødsel i løpet av natta...
eller i de tidlige morgentimer.
Sånt skjer jo ofte


Jeg hadde ikke nattevakt hele natta.

Men...
i dag tidlig:

Velkommen til verden.
Min ene valmue.

Like pen foran som bak og fra siden:


Puh... nesten godt jeg 
bare har den ene å stelle med...

lørdag 8. juni 2013

.. ord og smykker....

... man blir glad i:


Noen ganger holder
det
med to ord.

Andre ord blir overflødige.

Go' hælj!

tirsdag 4. juni 2013

...kan ikke...

...sa jeg.

Kan ikke hekle.

Klart du kan hekle, 
sa min kjære beste venninne.
Kan ikke hekle sa jeg.
Ferdig snakka.
Men det kan du lære deg,
sa min kjære beste venninne.
Kan ikke lære det sa jeg.
Kan ikke hekle.
Jeg hører enda hennes oppgitte sukk.
Og ser smilet.
Det gode, varme, lune smilet.

For fire og et halvt år siden trengte jeg hennes hjelp.
Til å hekle en kant på en fargerik sparkebukse.
Jeg skulle snart bli mormor.

Jeg fikk hjelp.
Selv om hun var dødssyk og 
vi visste begge at hun aldri ble frisk igjen.

Min kjære beste venninne hekla 
kanten rundt denne:

Sparkebuksa som passa til 
mormorungen i noen få uker.
Den passa ca. til den dagen min kjære beste venninne
forlot dette livet.

Det siste året har jeg stadig prøvd å lære
å hekle.
Nå kan jeg si at jeg kan.

Jeg kjenner hun har fulgt med.
 Prosjekt kjole.
Til hennes lille barnebarn.

Det ble noen opprekkinger.
Det ble faktisk ganske mange.

Feil hekla. Skjønte ikke mønster.

Rakk opp.

Fikk hjelp av mottaker:

Rakk opp 2 ganger til.
Gjorde feil.

Men til slutt:


Ja - jeg klarte!
Og jeg hørte stemmen til min 
kjære beste venninne underveis:

Klart du kan! 
Bare å lære seg det vettu :)

♥





mandag 3. juni 2013

...årets bærturer..

... blir nå garantert ikke 
som tidligere års bærturer.

Dagens oppdagelse er nemlig:

Jeg har bringebær i hagen.
Eller hage og hage ...
I hvertfall bak huset.
Ved et stort fjell.
Eller stort og stort...

Men busken har kommet.
Av seg sjæl:

Og den har mange knopper.

Så i år blir bringebærturen kort.
Vet ikke om det er nødvendig
å ha med niste på turen.
Håper det blir nok til et glass 
syltetøy
i Ha-på-størrelse.