Et blikk i speilet på morgenen – og jeg ble igjen satt tilbake i tid.
Denne gangen gjelder det sveis. Mye kan sies om sveiser.
Noen kommentarer på sveiser sitter fast i hodet. ”Så fin du er på sveisen” var det en som sa til et av mine barn i barnehagen en gang. Koselig uttrykk som jeg har tatt med meg.
En av mine barn sa også engang til meg: "Mamma – i ditt hår kan en fugl bo uten at du merker det". Også en koselig kommentar som jeg har tatt med meg.
Nå skal det sies at mitt hår har variert veldig gjennom åras løp. Fra å være helt flatt til å ha masse krøller, til igjen bli flatt, få masse krøller, og så litt fall. Alt uten tekniske hjelpemidler. Aldri tatt en permanent. Men farge har det blitt, men bare i ettervekst altså, det grå får aldri lov å vokse mer enn bitte litt.
En annen artig kommentar jeg hørte av en kollega en gang, var da en annen mannlig kollega kom fra frisøren: "Har du senka øra?"sa han. Ja det kunne jo se sånn ut! Når en mann med kort hår har litt hår over øra og kommer tilbake fra frisør så ser det faktisk ut som han har senka øra. Har dere tenkt på det? Se etter heretter….
Nå må jeg komme til poenget da. Da jeg var liten var det ikke mange turene til frisøren jeg fikk. Mamma ordna sveisen. Den var ikke så veldig avansert, men grei nok. En stor sløyfe på toppen ble jo alltid prikken over i’en!
Så skulle jeg konfirmeres. Da var det frisørtime som gjaldt. Det var én frisørsalong på Etterstadsletta, og der hadde min mor bestilt time. Jeg fikk med meg penger. Det var en ganske stor kostnad å gå til frisøren den gangen også ja.
Men – så hadde det seg sånn at min venninne hadde ei eldre søster. Som hadde lyst til å bli frisør. Fristelsen ble for stor. Hvis hun ordna håret mitt så kunne jeg jo spare penger. Jeg kunne faktisk beholde dem sjøl. Jeg trengte jo ikke fortelle det til mamma, gjorde jeg vel?
Så jeg gikk av gårde, liksom ned til frisøren, men gikk inn i en annen blokk. Der ventet gratisfrisøren. Det ble tupering så det holdt. Oppsatt hår var veldig på moten. Man skulle helst ha en brødskalk inni også, men det ble det heldigvis ikke noe snakk om.
Sveisen ble spesiell. Men jeg måtte si at jeg var fin syns jeg. Jeg var også veldig fin da – på den ene siden. Sveisen var veldig skeiv. Mamma ble ikke blid, hun hadde tenkt å ringe til friserdama og klage. Da måtte jeg si som det var, og mamma fikk jo alle pengene tilbake. Det er en av de få gangene jeg så min mor litt irritert.
Jeg ble konfirmert! Og her kan dere se hvor fin jeg var på sveisen:
Spesiell var den, det innrømmer jeg jo. Og det kunne faktisk bodd en fugl inni der, på høyre side..
Antrekket mitt derimot var perfekt! Bare synd at det ikke har blitt tatt vare på. Min datter i
Tuvauniverset hadde nok ønska jeg hadde også det på loftet.Det var kjole og kåpe i brokadelignende stoff, hvite kjørehansker og sko med gull på! Årstall: 1968 ja!
Go' tirsdag, uansett hårsveis!
