….er ikke min sterkeste side. Trodde jeg. Nå har jamen det forandra seg også. Hvor mye skal man egentlig forandre seg med åra? Ikke bare kroppslig, men også mentalt lissom?
Jeg har alltid beundra de som sitter og fisker. Sitter og sitter der. Time etter time. Blir aldri lei. Selv om det ikke kommer en fisk.
Også de som soler seg. Ligger og ligger der. Time etter time. Blir aldri lei. Blir bare brun.
I dag har jeg vært tålmodig. Nå vet jeg hvordan en fuglekikker har det. Venter og venter. På en sjelden fugl. Eller en vanlig fugl. Ikke veit jeg.
Men det har seg sånn at i vinter kjøpte sønnen i hus en førjulsgave til meg. Jeg liker fugler nemlig. Liker å mate dem. Liker å se på at de kommer innom i det som blir hengt opp i trærne.
Det var en moderne fuglemater jeg fikk. Kjempefin! Eva Solo tror jeg merket heter. Men den var for fin til å henge i et tre. Var redd for at vind og snø skulle ta knekken på den, så den ble hengt på verandaen.
Det var ikke mange fugler som var så tøffe at de torde prøve seg, men jeg fikk tatt bilde en dag. Her er det: Stakkars – da var det kaldt!
brrrrr........
Fuglemateren har hengt der siden. Jeg skulle jo tatt den ned. Nå skal dem jo greie seg sjøl. Men jeg har ikke fått somla meg til å fjerne den.
Og hør her: For et par dager siden dukka det opp et par fugler! Johooo! Jeg ble glad.
Så i dag sto jeg klar med kamera. Jeg venta og venta. Og venta…. Sto stille som en mus katt bak vindu. SÅ kom han – og så tok jeg bilde, og da var han vekk før jeg fikk knipsa. Dette gjentok seg noen innmari mange ganger.
Men jeg ga meg ikke. Jeg tok ikke tida, men gurimalla så lenge jeg sto der før jeg fikk knipsa disse: (jada - det er grått ute, ikke bare møkkete vinduer...)
Sprek fugleakrobat!!!
nammenamm!
Og jeg klapper meg sjøl på hue og skuldre og der jeg kommer til, og sier: Jøss – nå er du jamentemæ blitt tålmodig også! Hva blir det neste tru???
God pinse!!!
