Heis

Jeg kommer stadig opp i situasjoner hvor jeg tenker tilbake i tid. Er dette første tegn på at jeg begynner å bli gammal tru? Hmm….  Husker jeg nå ting bedre fra gamle dager enn jeg husker dagen i går??

Gårsdagen gikk i hvert fall til Oslo – det husker jeg! Med tog!   

Å bli møtt av ei strålende snart 2-åring som roper MORMOR MIN!!! da jeg kom inn i barnehagen, ja det er lykke! Smelt, smelt sier mormora ♥

Det som i første omgang fikk meg til å tenke bakover i tid var heisturen vår. 

Jeg har fått noen spørsmål i åras løp – hvordan var det å vokse opp i blokk? I Oslo? Spørsmålet følges ofte av et medlidende blikk…

Jo takk – det var flott!  Blokka jeg vokste opp i hadde 9 etasjer og var da selvfølgelig med heis. Jeg bodde i 1. etasje og trengte derfor ikke ta heisen. Det syns jeg den gang var veldig urrettferdig. Men heldigvis hadde jeg venner som bodde høyere opp i tårnblokka som den ble kalt.

Det var ikke tillatt å leke i heisen. Derfor lekte vi jo selvfølgelig i heisen.

Vi hadde ”heisklubb”. Da var det en som sto vakt og passa på at ingen voksne var i nærheten. Vi andre i klubben gikk inn i heisen, satt oss på rekkverket og lot grinda være oppe… Hvis man sto på gulvet med grinda oppe, gikk ikke heisen. Derfor måtte vi sitte på rekkverket. 

Så var det å trykke på en etasjeknapp, og heisen gikk oppover. Leken var da sånn at hvis vi hoppa ned på gulvet i nærheten av en etasje, så stoppa heisen og vi kunne få opp døra og klatre ut – eller hoppe ned. Man måtte være veldig nøye på når man hoppa ned. Hoppa vi for sent var det ikke mulig å få opp døra, og også vanskelig å få heisen til å gå igjen. Da måtte man ringe på alarmen og vaktmesteren kom.... Det var skrekken! Men jeg kan ikke huske at han kom de gangene jeg var med på leken.

Ekstremleking må vel dette kalles.

Jeg fortalte aldri til mine foreldre at jeg var med på denne farlige leken… Og nå er det dessverre for sent. Men ungæne mine kan jo få greie på det, og barnebarn selvfølgelig, når hun kan lese sjøl! Gærne mormor altså!