mandag 28. september 2015

... da har jeg opplevd det også....

.. jeg
som er månegal.

Uttrykket månegal er min egen beskrivelse av meg sjøl.
Månen fascinerer mer og mer.
Og kroppen merker alltid når det er fullmåne.
Søvnen er nesten ikke tilstede.

Så da jeg satt klokka på vekking i natt
fordi jeg ville se på "blodmånen", så visste jeg innerst inne
at det ikke var nødvendig.

Forskning om søvn og fullmåne sier dette:
(googlet fram)
 
Kanskje kan mekanismen være en levning 
fra fjerne tider da månefasene kan ha vært 
med på å synkronisere oppførselen vår, 
spekulerer forskerne.
Antageligvis er det også store forskjeller på 
hvor vár ulike mennesker er overfor månefasene. 
Noen personer kan være svært følsomme, 
 skriver Cajochen og co i siste utgave av Current Biology.
Nå undrer de på hvor i kroppen 
måneklokka kan sitte og hvordan den virker. 
Men det kan bare framtidas forskning si noe om.

Ja hvem vet....

Det jeg ihvertfall vet er at månen 
så sånn ut kl. 0418 i natt:


Og jeg vet at jeg aldri får sett den sånn igjen!
Jeg får vel neppe
svar på
hvor
i kroppen
den
måneklokka 
sitter heller da.
Kjenner ikke no.

lørdag 26. september 2015

...en liten kikk på kalenderen...

..i dag.
26. september ja.
Da er det vel på tide å erstatte 
sommerblomster med
nydelig lyng og høstblomster.
Tenkte mormorfarmora.

Men så ombestemte ho seg....
 

Jeg venter litt til.
Det er ventetid.
Både på ordentlig høst
og på en ny mormorunge.

Så ja - jeg venter litt til.

søndag 13. september 2015

... ok - det er vel på tide....

...å si farvel til tomatplantene.
I hvert fall den ene...
 Alt har en ende.



Bare å takke for en veldig god avling.
Du holdt ut i all slags vær.
Og livslysta er der enda!

Humlene gir seg ikke med det første.
I dag var det møte i denne veksten.
En eller annen urt jeg planta en gang.
Den skulle visst være bra for levra.
Disse humlene ha nok veldig bra lever!


Eller kanskje ikke humler har lever?
De lever i hvertfall godt her!
 

tirsdag 8. september 2015

...noen har sett...

...høstfargene...

Jeg er veldig glad i høstfarger.
De kommer når de kommer.

Det eneste jeg foreløpig kan se av noe 
som ligner høstfarger
er hortensiaen som er i ferd med å skifte farge.

19. juli så den sånn ut:


8. september ser den sånn ut:

 
Lurer på om jeg greier å få den til å overvintre?
Lurer også på - hvis den overlever -
hvilken farge 
den velger seg neste år?
Den var nemlig mer blå da jeg 
kjøpte den i begynnelsen av juni.....


tirsdag 1. september 2015

... ho tåler en støyt...

.. den gamle dokka mi.
Dokka fra 50-tallet.
Dokka som jeg vaska håret på
da ho akkurat hadde fått
seg ny parykk,
fordi jeg hadde vaska
det første håret...
Fletter må vel tåle vask,
tenkte jeg den gang jeg
var 6 år.
Dokka som fremdeles har på seg klærne 
som min mamma strikka.
Dokka som har sin faste plass
i stua.

Mormorungen har lekt mye med den.
Farmorungen er også betatt av den.



Jeg tror faktisk dokka skjønner mer enn jeg tror...
og fryder seg over både 
mormor- og farmorunge 
Tror ikke ho er redd for
at håret kan bli vaska
igjen og igjen.
Det holder fasongen nå.
Og snart dokka mi, 
kommer det enda ei mormorunge
som skal bli kjent med deg.

Heldige oss!