tirsdag 22. februar 2011

Fin på sveisen

Et blikk i speilet på morgenen – og jeg ble igjen satt tilbake i tid. 
Denne gangen gjelder det sveis. Mye kan sies om sveiser.   

Noen kommentarer på sveiser sitter fast i hodet. ”Så fin du er på sveisen” var det en som sa til et av mine barn i barnehagen en gang. Koselig uttrykk som jeg har tatt med meg. 

En av mine barn sa også engang til meg: "Mamma – i ditt hår kan en fugl bo uten at du merker det". Også en koselig kommentar som jeg har tatt med meg. 
Nå skal det sies at mitt hår har variert veldig gjennom åras løp. Fra å være helt flatt til å ha masse krøller, til igjen bli flatt, få masse krøller, og så litt fall. Alt uten tekniske hjelpemidler. Aldri tatt en permanent. Men farge har det blitt, men bare i ettervekst altså, det grå får aldri lov å vokse mer enn bitte litt.

En annen artig kommentar jeg hørte av en kollega en gang, var da en annen mannlig kollega kom fra frisøren: "Har du senka øra?"sa han. Ja det kunne jo se sånn ut! Når en mann med kort hår har litt hår over øra og kommer tilbake fra frisør så ser det faktisk ut som han har senka øra. Har dere tenkt på det? Se etter heretter….

Nå må jeg komme til poenget da. Da jeg var liten var det ikke mange turene til frisøren jeg fikk. Mamma ordna sveisen. Den var ikke så veldig avansert, men grei nok. En stor sløyfe på toppen ble jo alltid prikken over i’en!

Så skulle jeg konfirmeres. Da var det frisørtime som gjaldt. Det var én frisørsalong på Etterstadsletta, og der hadde min mor bestilt time. Jeg fikk med meg penger. Det var en ganske stor kostnad å gå til frisøren den gangen også ja.

Men – så hadde det seg sånn at min venninne hadde ei eldre søster. Som hadde lyst til å bli frisør. Fristelsen ble for stor. Hvis hun ordna håret mitt så kunne jeg jo spare penger. Jeg kunne faktisk beholde dem sjøl.  Jeg trengte jo ikke fortelle det til mamma, gjorde jeg vel?
Så jeg gikk av gårde, liksom ned til frisøren, men gikk inn i en annen blokk. Der ventet gratisfrisøren. Det ble tupering så det holdt. Oppsatt hår var veldig på moten. Man skulle helst ha en brødskalk inni også, men det ble det heldigvis ikke noe snakk om.

Sveisen ble spesiell. Men jeg måtte si at jeg var fin syns jeg. Jeg var også veldig fin da – på den ene siden. Sveisen var veldig skeiv. Mamma ble ikke blid, hun hadde tenkt å ringe til friserdama og klage. Da måtte jeg si som det var, og mamma fikk jo alle pengene tilbake. Det er en av de få gangene jeg så min mor litt irritert.

Jeg ble konfirmert! Og her kan dere se hvor fin jeg var på sveisen:


Spesiell var den, det innrømmer jeg jo. Og det kunne faktisk bodd en fugl inni der, på høyre side..




Antrekket mitt derimot var perfekt! Bare synd at det ikke har blitt tatt vare på. Min datter i Tuvauniverset hadde nok ønska jeg hadde også det på loftet.Det var kjole og kåpe i brokadelignende stoff, hvite kjørehansker og sko med gull på! Årstall: 1968 ja!

Go' tirsdag, uansett hårsveis!

6 kommentarer:

  1. Se her, ja! Sveisen dame! Og din datter ligner sin mor....

    SvarSlett
  2. Pia: Det er en smule likhet der ja... men man trenger ikke forbli lik som mora hele livet har jeg hørt ;)

    SvarSlett
  3. Hællæ...
    Ja,nå var jeg brått tilbake i barndommen jeg også...og plutselig dukka alle forskjellige hårfasonger jeg har hatt gjennom livet
    opp....spesielt husær jeg den ille korte panneluggen jeg hadde da jeg begynte på skolen.Det var mora mi som klipte meg ,og ho ble aldri helt fonøyd.(den skulle nemlig være helt rett)...Så ho klipte og klipte og jeg grinte og grinte..Kortere og rettere pannelugg har nok aldri noen hatt.hihi,men den grodde jo heldigvis ut til slutt....
    Du var en stilig konfirmant ,Inger,men den hårfasongen din var vel litt for "spesiell"hihi..
    Klem:))

    SvarSlett
  4. Jeg ler så jeg hikster her jeg sitter:O) Du skulle ha sett mitt hår gjennom tidene, men er redd jeg ikke har forutsetningene til et fuglereir:O)
    Herlig, sier jeg!!
    Kos deg videre, klem fra meg;)

    SvarSlett
  5. så herlig et innlegg,
    å ja sveiser har blitt forandret mye opp igjennom årene, rart det der,
    kjenner jeg er klar for en klipp snart igjen,,hihihi,
    vokser så fort.
    fin å sveisen du var.
    klem fra sylvia

    SvarSlett
  6. Jeg kan først som sist Innrømme at det var meg som erta deg for fugleredet!
    Og JA!! Hvorfor tok du ikke vare på det antrekket har jeg spurt mange ganger.... Og at vi ligner- Jah, du vet jo hvor ofte jeg har hørt det- pluss nektet for det, men ser det jo bittebittelitt da. Men ikke mye!!!
    Artig innlegg, mamma :-)

    SvarSlett