Gamle biler og dumper i vei - Episode 2

Dette er altså episode 2 med gamle biler og dumper i vei.

Min neste bil ble blå. Den hadde også noen snodige lyder innimellom, men de ble også godtatt av meg. Det går nok over. Det var ingen EU-kontroll den gang. Jeg forstår nå at EU-kontroll på biler kan være kjekt.

Det var en vårdag. Ingen snø i veien, men litt tælahiv som døm sier her i Østfold. Det betyr altså litt dumper i asfalten.

Jeg har alltid hatt en tiltrekningskraft mot både dumper og hull når jeg kjører bil. Vet ikke hvorfor, men plutselig kommer jeg plutselig opp i et hull i veien eller oppå en dump.

Jeg var på vei til mitt første datakurs. Tekstbehandling. Word Perfect. Det har jeg faktisk skrevet om før.

En liten dump i veien gjorde at bilen kom med en forferdelig høy lyd. Ja det var faktisk et smell! Jeg stoppa. Kikka ut på panseret. Trodde ikke mine egne øyne. Det var en diger bulk i panseret! I alle dager. Hva hadde skjedd?

Jeg gikk forsiktig ut av bilen og prøvde å få opp panserlokket. Det satt fast. Men det var deformert. Det var en bondegård rett ved der jeg stoppa. Dette var før mobiltelefonens tid. Jeg skjønte jeg måtte ha hjelp.

Mannen på gården ble med meg bort til bilen. Det første han sa var: Du har kræsja! Men så dum er jeg ikke altså når det gjelder biler. Jeg hadde vel i alle dager merka hvis jeg hadde kjørt på noe eller noen! Der går grensa for bildumskap.

Han kikka møysommelig i den store sprekken som var ved panseret.

Oi sa mannen. Oi? Sa jeg. Er det noe galt tro? Ja sa mannen. Her har støtdemperfjæra løsna og sprotti opp i panseret! Ja han sa sprotti. Det er østfoldsk og er en verbbøyning av å sprette.

Da så jeg det også. Den digre fjæra var full av rust og hadde løsna ja. Gurimalla.

Det var slutten for den bilen.  Jeg begynte å bli kjent på ”skroten”.

Snakk om dårlige veier! Og dette var i Norge!