Han Knerten er på lang reise. Han har ikke kommet fram til Oslo enda! Men regner med at det er postmannen i Oslo som er lat. Knerten er en tøffing – han greier seg!
Jeg må skrive litt om slekta i dag igjen. Tenker på min mamma. Som ble født på en øy langt ute i havet, på Helgelandskysten. Det var trange kår og en skokk med unger.
I 1922 var min mamma 5 år. Hun og en litt eldre søster ble fortalt at de skulle på sommerferie. Helt til Oslo. Det var langt. Det kom en tante fra Oslo og henta dem. De reiste med både båt og tog. De overnattet et sted hvor det var halmmadrasser med masse lopper i. De lå oppe på toghylla med remmer rundt seg. Det var lang, lang reise.
Søstrene skulle på ferie til en halvbror, som var voksen og hadde barn selv. Det var stor stas å komme dit å se alle de flotte lekene. De fikk fine klær. De fikk masse mat.
Men – de kom aldri tilbake til foreldrene og søsknene sine. Det var ikke sant at de bare skulle på ferie. Det var tøft for jentene, men de hadde det jo godt sa mamma bestandig. Men det var alltid en liten bitter undertone når hun en sjelden gang fortalte denne historien...
Jeg synes dette bildet fra 17. mai 1923 er så flott. Se så fine de er der de står foran Slottet! Flotte klær på både voksne og barn. Og for noen hårsløyfer!
Søsteren til mamma ble syk og døde noen få år etterpå. Hun døde hjemme, og mamma fortalte at det siste hun ropte til henne var: Nå skal vi reise hjem…
Jeg må jo si at jeg er glad for at mamma kom til Oslo, for ellers hadde jo ikke jeg blitt til! Min far hadde nok ingen planer om å ta seg en tur til Helgelandskysten for å finne seg ei kone!
Livet er fullt av tilfeldigheter. Rart å tenke på. Og jamen er jeg filosofisk i dag!
Mormorfilosofen slår til ;)
SvarSlettMen det meste i livet er jo bygd på tilfeldigheter....
Hva om jeg gjorde det?? Eller gikk dit??? Eller reiste dit??? Eller ikke gjorde det i det hele tatt???? Da hadde vi kanskje aldri møttes......
Det får vi aldri vite ;)
flott historie! og litt trist..
SvarSlett♥
Hællæ..
SvarSlettDenne historien har jeg jo hørt du har fortalt før,Inger,men den griper meg like ille hver gang.Snufseberta sitter her å gråter igjen nå vet du...Uffameg så triste greier,eneste trøsten er jo at hadde ikke ho kommet til Oslo så hadde jo ikke DU vært til.Så vi får se positivt på det og glede oss over det vi er og har.
Stor solskinnsklem fra ☼veig som snart skal på fotballkamp..HEIA HEIA ♥
En lidt fantastik men også trist historie.
SvarSlettNogle gange gør det både ondt og godt at tænke på noget.)
Ha´en god onsdag aften.
Knus Hanne Bente
Bodde de hos halvbroren hele tia da eller? De hadde det sikkert fint i Oslo ja, men så trist å bli sendt bort slik da. Stakkars mormor-mammaen!! :-S Fortell mer om slekta di du, begynner å skjønne at det er spennende greier. Jeg har SÅ dilla på slektshistorie. (min egen og andres~jada jeg er sikker rar)
SvarSlettdette må du gjerne fortelle mer om, mormor! Rørende historie...
SvarSlettDu er flink å uttrykke deg Inger..Dette er en trist historie..huska mamma har fortalt om dette.Fint at du skriver om slekt...tenk at vi er 150 tremenninger så det burde være mye å skrive om...Glad jeg er blitt kjent med deg om enn bare skriftlig foreløbig...stå på å skriv masse.Du har en fin blogg..Torill
SvarSlettSå koselig at du likte Torill! Velkommen til å lese! Det finnes nok flere innlegg om slekta, men jeg er ikke så god på å lage etiketter og sånt, så har du tid en dag får du lete litt ;)
SlettTenk... 150 tremenninger!