En liten blåveis

Jeg venter på å finne
blåveis.
I mellomtiden mimrer jeg litt.
Langt tilbake.
Til mammas sanger.
Hun lærte meg mange.
Og jeg likte de litt triste best.
Som for eksempel:
I en sal på hospitalet.

Og denne:

En liten blåveis:

Sakte går de to i lien, mor og datter, trinn for trinn
hånd i hånd de følger stien - moren hun er blind

Og hun leies av den lille, som forteller alt hun ser
plutselig står barnet stille - roper glad og ler:

Mor og mor, hvor skjønne små blåveis vokser her
Å, hvor de er vakre der de står
Midt i alt det grønne, den blåe fargen er
Moren smiler,  for hun skjønner:  Det er tegn på vår

Mor, nå må du vente, her en stund på meg,
for nå skal jeg hente, blåveis mor til deg
Moren favner stille de blomster som hun får,
og hun kysser ømt den lille, som ga tegn på vår.

 Siden jeg ikke har funnet blåveis enda, måtte jeg låne fra nett

Da jeg var liten synes jeg sangen 

var veldig sørgelig.
Fordi jeg syns så synd på den blinde moren.
Tenk - å ikke kunne se!

Men jeg elsket å høre den.

Om og om igjen.

Nå, ca. 50 år etter synes

jeg den er utrolig vakker 
♥


Har dere forresten besøkt Cecilie sin blogg?
Hun er en av mine nydelige bloggvenner,
som ikke ser som meg,
men som det absolutt
ikke er synd på!  
Ta en kikk inn til henne, les og nyt! 
Hun skriver utrolig bra!
----
Måtte inn for å redigere litt -
ser det er mange som ikke har hørt den før.
Her kan du høre!
(ja det er som en gammel grammofonplate fra en sveivegrammofon, men sånn er det bare!)