Min andre blogg...

Jeg må innrømme en ting. I hvert fall en ting i dag. 

Etter jeg hadde oppretta bloggen min i går så tenkte jeg: Gurimalla – hva har jeg gjort? Er ikke jeg for gammel til å skrive blogg? Kjenner jeg virkelig noen i min omgangskrets som skriver blogg? Ja jeg ser selvfølgelig bort fra Tuvauniverset da. Det er jo en ordentlig fin blogg hvor jeg kan følge med barnebarnets utvikling.  Men jeg lissom – hva har jeg ute i bloggverdenen å gjøre? 

Men så tenkte jeg – hva er forskjellen på hjemmeside og blogg? Det het hjemmesider før i tiden. Jeg har nemlig vært med på denne datautvklingen fra tidenes morgen.

Jeg må rett og slett tilbake litt i tid i dag også kjenner jeg. Tilbake til 1977, da jeg fikk jobb som sekretær i  et ingeniørfirma. Rådgivende ingeniører i elektro.  Jeg ante ikke hva de drev med, men jeg skulle nå skrive på skrivemaskin og det kunne jeg jo! Men denne var elektrisk... Det gikk i rasende fart. Da jeg skulle sette inn arket i skrivemaskinen for første gang, trykte jeg så hardt på den mateknappen at det snurra seg helt rundt og kom ut igjen. Det sto noen og kikka på ja. Det var min første dag på jobben og de lurte nok på om jeg greide å skrive. Men da arket endelig var på plass, så trykka jeg så hardt på tastaturet at det ble flere bokstaver i hvert ord som ikke skulle være der. De andre sto fremdeles og så på.

Den gang var det ikke kopimaskiner heller. Man måtte skrive med blåpapir i mellom arkene. Brevene som skulle skrives var det minst 4 som skulle ha kopi av. Så retting av en feil bokstav tok jo en stund kan du si. Først viske ut med viskelær som så ut som en blyant. Den hadde en kost i enden, for at man ikke skulle få for mye viskelær nede i det elektriske greiene. Men man måtte jo viske ut på kopiene også, og etterpå måtte man lirke inn en og en kopi og finne akkurat der den bokstaven skulle være. Det hendte den kom opp i lufta. Da var det på’n igjen. Å skrive et brev tok sin tid ja!

Men så kom datatiden. Du store all verden. Ikke skjønte jeg hva jeg skulle bruke en datamaskin til, men jeg ble nå sendt på kurs, sammen med en av ingeniørene. Jeg skulle lære WP. Det var et tekstbehandlingsprogram som het Word Perfect. Ingeniøren skulle lære DOS. Ja det var driftsoperativsystemet.  Jeg forsto ikke mye den første kurskvelden, men noe hadde jeg jo lært og det var demonstrasjon med kolleger bak ryggen.  Dataskjermen var liten og veldig grå. Jeg skrev noen linjer som et eksempel og viste at det jeg skrev  kunne lagres. De andre bare så på meg. Lagres? Ja, det var bare å trykke på F7-tasten, svare Y på Yes og skrive et navn. Men før der måtte jeg lage et Directory. Det heter visst mappe nå. Stolt og fornøyd viste jeg fram det jeg hadde lært, og greide til og med å finne det igjen. De var imponerte!

Så var det ingeniøren sin tur. Han hadde lært DOS. Hvis man sto i C: og skrev del*.* så kunne man slette ting. Han skulle demonstrere han også. Han hadde vel ikke tenkt å trykke på Y for Yes, men han gjorde kort prosess. Han sletta alt som lå på C. Det var ikke bra. Men heldigvis – det fantes folk som hadde greie på sånt, så vi fikk tilbake ting igjen. De bak ryggen var ikke fullt så imponerte!

Jeg må innrømme en ting til på slutten. Når jeg tenker på dette, føler jeg meg gammel. Men jeg er ikke så gammel. Jeg har enda ikke fylt 80. Ikke 70 heller. Hvis noen nå tror at jeg har fylt 60, så har jeg heller ikke det. Men jeg håper å oppleve de merkedagene, og jeg skal feire hver bursdag fram til det med brask og bram, for vi lever faktisk bare en gang. Og lever vi flere, så husker vi ikke noe av det. Punktum.

Dette ble et langt innlegg, jeg forstår at jeg har noe å jobbe med der. Tror ingen gidder å lese så lang avhandling.

Når det gjelder bloggoverskrift, ja – jeg skal skjerpe meg og bli litt mer fantasifull! Og bilder? I morra, i morra – men ikke i dag! 

Ha en fin kveld!

Inger