...kan ikke...

...sa jeg.

Kan ikke hekle.

Klart du kan hekle, 

sa min kjære beste venninne.

Kan ikke hekle sa jeg.

Ferdig snakka.

Men det kan du lære deg,

sa min kjære beste venninne.

Kan ikke lære det sa jeg.

Kan ikke hekle.

Jeg hører enda hennes oppgitte sukk.

Og ser smilet.

Det gode, varme, lune smilet.

For fire og et halvt år siden trengte jeg hennes hjelp.

Til å hekle en kant på en fargerik sparkebukse.

Jeg skulle snart bli mormor.

Jeg fikk hjelp.

Selv om hun var dødssyk og 

vi visste begge at hun aldri ble frisk igjen.

Min kjære beste venninne hekla 

kanten rundt denne:

Sparkebuksa som passa til 

mormorungen i noen få uker.

Den passa ca. til den dagen min kjære beste venninne

forlot dette livet.

Det siste året har jeg stadig prøvd å lære

å hekle.

Nå kan jeg si at jeg kan.

Jeg kjenner hun har fulgt med.

 Prosjekt kjole.

Til hennes lille barnebarn.

Det ble noen opprekkinger.

Det ble faktisk ganske mange.

Feil hekla. Skjønte ikke mønster.

Rakk opp.

Fikk hjelp av mottaker:

Rakk opp 2 ganger til.

Gjorde feil.

Men til slutt:

Ja - jeg klarte!

Og jeg hørte stemmen til min 

kjære beste venninne underveis:

Klart du kan! 

Bare å lære seg det vettu :)

♥