...hvordan min mamma hadde det - i 1922.
Den gang hun var 5 år.
Den gang hun og en storesøster skulle på
en sommerferie som varte hele livet.
Den gang bestefar og mormor
bestemte seg for å "gi bort"
2 av barna sine.
De gangene jeg spurta mamma hvordan
det var der oppe i nord,
snakket hun mest om trappa.
Trappa opp til soverommene.
Trappa, som var så bratt.
Trappa som hun aldri glemte,
enda hun var 5 år da hun dro derfra...
Den var som beskrevet...
like bratt...
Jeg velger å tro at mamma var
glad og spent den dagen de reiste...
Fortsettelse følger....
For en spennende reise du har vært på. Det var nok tøffe kår på den tida.
SvarSlettFortsatt god sommer!
Ja det var det... og jeg har hatt en fantastisk reise! God sommer ☼
SlettJeg velger å tro det samme. Men trapper som er av det ikkeordinære slaget glemmer man aldri, selv om de har vært opplevd mens man var lite,
SvarSlettSa denne mormoren til morfarmoren og la ved en spent klem :)
Nei - det var noe hun aldri glemte der.... sa mormorfarmora til mormoren og bearbeider inntrykk :) Klem sendes!
SlettKjenner jeg får ståpels... Dette blir en tøff og flott historie.
SvarSlettOg så fint at du tar deg tid til å dele med oss.
Klem
Den er innvikla og vanskelig å forklare... men jeg gjør et forsøk :)
SlettKlem til navnesøster!
Dette skal bli spennende å følge med på....
SvarSlettIkke lett å forklare, men jeg gjør et forsøk :)
SlettReisa som endra livet!
SvarSlettDu burde skrive bok :-)
klem
Reisa som gjorde at jeg ble til i hvertfall :) Koselig at du følger med - klem til deg!
SlettJeg skjønner at du er/ har vært ute på litt av en reise. Til svunne tider, til sterke følelser, til minner.
SvarSlettTakk for at du deler!
Ja - det har vært sterkt... også fordi jeg skjønte at historien hadde vært tøff for mamma hele livet. Spesielt på hennes eldre dager... da kom følelsene for fullt....
Slett