...det finnes mange nisser...

... men har dere hørt om heisnissen tro?

Det lokale gatemagaZinet her i byen 

har gitt ut en flott Julebok,

og heldige meg fikk skrive en selvopplevd historie.

Den har jeg lyst til å dele med dere 

som ikke har kjøpt eller fått boka.

Værsågod - og God Jul!

Heisnissen

Det finnes mange slags nisser.
Fjøsnisser, loftsnisser, nisser som kommer på reinsdyr, nisser som bor på Nordpolen osv. osv. ..

Jeg vokste opp i en blokk som hadde 9 etasjer.
Jeg bodde i  1. etasje.
Det var urettferdig.
Jeg fikk nemlig ikke tatt heisen.
Det var nemlig bare en trapp opp til leiligheten i 1. etasje.
Man kunne gå en trapp ned for å ta heisen til 1. etasje, men det var liksom ikke lov.

Da jeg var 10 år, ble jeg spurt om å være julenisse.
Hos fru Olsen i 9. etasje. Hennes barn og barnebarn skulle komme på besøk.

Jeg sa umiddelbart ja.
Da kunne jeg ta heisen helt opp.
At jeg var veldig sjenert, tenkte jeg ikke over akkurat da.

Julaften kom. Det var avtalt et klokkeslett for når nissen skulle komme.
Vi hadde ikke telefon den gangen, så det var viktig å få beskjed på forhånd når nissen skulle komme. Nissen skulle komme kvart over seks. Julemiddagen skulle spises klokka fem presis.

Jeg tok på meg noen røde klær og en nissemaske fru Olsen hadde gitt meg.
Så meg i speilet og tenkte at her kom ungene til å bli redde. Jeg synes det var en merkelig regel, med at vi skal tvinge ungene til å tro på julenissen, selv om de er redde.

En liten sekk med pakker hadde jeg også fått på forhånd.
Ut i gangen – trykke på heisknappen.
Heisen var liten. Men den hadde speil og en stor sort grind som man måtte trekke for foran den egentlige store tykke heisdøra. Den hadde et lite vindu.

Så – endelig – på vei mot niende etasje.
Jeg elsket å kjøre heis.

I fjerde etasje stoppet heisen.
Inn kom en nisse til. Han var litt større enn meg. Jeg tror vi nikket til hverandre.
Han trykte på knappen som gikk til syvende etasje og gikk ut.

Da han åpnet heisdøra, vekslet han et par ord med en nisse til. Han kom inn i heisen. Like stor som den forrige. Han trykket på knappen til fjerde etasje og heisen var på vei ned igjen.  Da gikk han ut.

Så var det å trykke på knappen med 9-tallet på en gang til. Denne gangen gikk heisen til topps.

Jeg kjente jeg skalv litt i knærne da jeg ringte på døra til fru Olsen.  Jeg hørte barnelatter og løping i gangen. Døra gikk opp og jeg sa med svak, skjelvende stemme : Er det noen snille barn her? Ungene skrek – de voksne lo.

Fort ga jeg fra meg gavene. Jeg likte ikke å være nisse. Hvorfor hadde jeg sagt ja til dette? Hadde jeg sagt ja bare for å få tatt heisen?

Jeg fikk en konvolutt i handa av fru Olsen da jeg gikk. Jeg neide – og tenkte med det samme: Neier nisser?

Heisturen ned til første etasje gikk uten en stopp. De andre nissene hadde nok brukt lenger tid enn meg.

Aldri mer nisse, tenkte jeg da jeg rev av meg den stygge maska. Men jeg ble glad da jeg åpnet konvolutten. Det var et nydelig julekort med engler og glitter – og en papirpenge. 5 kroner.

Da var det ikke så verst å ha vært heisnisse allikevel.